Det tyrkiske kjøkken

Internasjonale / Tyrkia

Flere resulteter finnes under oppskriften

Ingredienser

Det er ingen ingredienser.

Bruksanvisning

Det skal finnes gourmeter som hevder at det bare finnes tre slags kokekunst den franske, den kinesiske og den tyrkiske.

Dette får stå for disse gourmeters regning, men det er i hvert fall et faktum at tyrkerne er ytterst kritiske i matveien, en egenskap som jo som regel er en garanti for god mat. Mange tyrkere kan smake om teen de drikker er laget med nettopp det vann de foretrekker, og ingen tyrker med respekt for seg selv kjøper ferskener, epler eller druer uten videre nei, fersknene må være fra Bursa, eplene fra Amasia og druene fra Erégli-distriktet, hvor de bades i sol og blir særlig søte og velsmakende.

Tyrkisk mat er noe mer enn bare lammekjøttstykker stekt på spidd (shis kebab, shish = spidd, kebab = stekt) og søte desserter.

Tyrkias tempererte klima i nord og subtropiske i sør og vest skaffer landet et rikt utvalg av frukt og grønnsaker, nøtter, mandler, pistasier, dadler og fikener. Det skulle nesten være unødvendig å minne om Smyrna-fikener.

Auberginer, artisjokker, oliven, avocados, pepperfrukter, zuccini, kjøtt (mest av lam men også av geit, vilt og fjærkre), fisk og skalldyr, sitrusfrukter, ferskener, druer, meloner samt ikke å forglemme ris. Landet byr på mer enn nok av råvarer til å stimulere appetitten på god og sunn kost, mer enn nok til å gjøre tyrkisk mat variert og velsmakende.

Tyrkisk mat krever ikke noen strutsemage. Den er verken for krydret eller for fet eller særlig søt. Det søte innskrenker seg til dessertene, hvorav særlig Baklava fremhever seg.

Tyrkisk mat tilberedes i stor utstrekning over trekullglør. Bakgrunnen er så enkel som at de fleste måltider i store deler av landet foregår under åpen himmel praktisk talt året rundt. Selve idéen med friluftsrestauranter er opprinnelig tyrkisk.

I Tyrkia spiser man vanligvis varm mat to ganger daglig. Det serveres hors d`oevre-lignende forretter, dvs småbiter av ett eller annet, ikke sjelden marinade så suppe, deretter en kjøtt-, fisk- eller grønnsakrett, ofte innbakt i en deig, og til slutt dessert, som ofte bare er fersk frukt.

Hovedmåltidet inntas midt på dagen. Hele ettermiddagen igjennom drikker man te, kaffe og/eller kalde drikker i store mengder.

Aftens spises nokså sent, så det blir atskillige timer til ettermiddagsforfriskninger.

Te-barene med sine berømte vannpiper er sterkt frekventert av den mannlige befolkningen.

I Tyrkia kan man nesten ikke tenke seg mat uten i forbindelse med Raki, befolkningens nasjonaldrikk. Det er brennevin laget av druer eller plommer og krydret med anis og mastiks (en slags harpiks fra pistasie-trær). Raki serveres iskald, fortynnet med isvann og gjerne med isterninger i.

Av vinen som produseres i landet er størstedelen rødvin, med Buzbag, Trakia og Kavaklidere som de mest kjente. Øl brygges og drikkes mest i Ankara-distriktet. Det finnes også ganske mange sorter likør. Men det er, og litt overraskende, teen som er tyrkernes drikk nummer én. Deretter følger kaffen, som er sterk og tilsatt mye sukker og som skal være tykk og grumset.

Andre drikker å merke seg er Arian, vispet iskald yoghurt, Boza, laget av gjæret hvete, Shira, riktig en hjertestyrkende drikk, laget av druer, og Malep, varm melk tilsatt tørkede orkidéknoller og smakt til med kanel. Det sies at Malep skal være befordrende for kjærlighetsdriften!

Tyrkiske sigaretter ligger selvsagt litt på siden av selve emnet, men de dukker usvikelig sikkert opp i forbindelse med ethvert måltid.