Bruksanvisning
Den jødiske kokekunst er akkurat så allsidig og sammensatt som den måtte bli, med de impulser den har mottatt fra alle verdens kanter. Kan kunne kanskje anta at det i det hele tatt ikke finnes mat som er spesielt jødisk eller at den i tilfelle bare ville være en avglans av de former for kokekunst som de forskjellige grener av det jødiske folk vokste opp med. Slik er det imidlertid ikke. Riktignok merker man i det jødiske kjøkken påvirkning fra forskjellige land, men på den annen side har en rekke jødiske retter trengt over landegrensene og er blitt tradisjoner med så dype røtter at de kan få jøder, enten disse nå måtte bo i Oslo eller Los Angeles, til å slikke seg om munnen bare ved tanken på dem.
Blant jøder betraktes svinekjøtt som urent og må derfor ikke spises. I en fjern fortid, da trikinosen var en sann svøpe, var en slik bestemmelse selvfølgelig ytterst fornuftig. Hestekjøtt er heller ikke mat for jøder, som bare kan spise gressetere som er partået.
Vilt står også på listen over forbudte saker, da slike dyr eller fugler naturligvis ikke kan slaktes ifølge det jødiske ritual (schächting: dyret stikkes ned uten noen form for bedøvelse). Skalldyr er også forbudt mat, og bakgrunnen er utvilsomt den tradisjonelle frykt for forgiftninger (som vi i dag lettere kan beskytte oss mot). Ål spises heller ikke, fordi jøder bare kan spise fisk som puster med gjeller og har finner og synlige skjell.
Det knytter seg også ritualer til selve matlagningen, men det ville føre altfor langt å gå i detaljer om det. Ett av de mer vesentlige trekk er at kjøtt og melkemat under ingen omstendigheter må blandes. Ortodokse jøder lar det gå flere timer før de spiser melkemat etter kjøtt eller omvendt.
I det jødiske kjøkken er det hovedsakelig bruk for hvitløk, løk, persille, laurbær og sitron.
